Økt innslag av oppdrettslaks også i Reisaelva

Foreløpige tall fra NINA viser økt innslag av oppdrettslaks også i Reisaelva

Reisaelva har lenge vært forskånet for høye innslag av oppdrettslaks, men nå viser ferske tall at oppdrettslaksen også gjør sitt inntog i den vakre elva vår. Helt ferske og foreløpige tall fra NINA viser et innslag på 9,6 % oppdrettslaks fra sommerfisket, og nesten 20 % fra høst-/prøvefisket i 2013. Tallene er basert på i overkant av 50 prøver tatt fra hele vassdraget. Det på tross av at Reisafjorden er oppdrettsfri nasjonal laksefjord og nasjonalt laksevassdrag. Vi bør i så fall være et referanseområde.

Fra enkelte partier under høstfisket i 2013 var det langt over 100 yngel/100 m2, mot 2-6 yngel/100 m2 på begynnelsen av 2000-tallet. Da de få lakseynglene som ble gytt i 2000 kom tilbake i 2006 fikk vi rekordfiske i antall laks, mens i dag når yngelmengden er stor, kommer en liten andel tilbake som villaks. Situasjonen er absurd all det tid at elva produserer store mengder yngel, og sånn sett er mer enn «friskmeldt». Vi minner om at produksjonen av oppdrettslaks i samme periode (2000-2012) har steget fra 400 000 tonn til 1 100 000 tonn. Det er nesten en tredobling av produksjonen (SSB).

Er det slik at den synkende mengden villaks skyldes en stadig økt innblanding av oppdrettslaks,  og at det ikke bare er rett å skylde på «forhold ute i havet»? Er det slik at oppdrettslaksen fortrenger villaksen og forstyrrer den hårfine balansen i økosystemet? Vi tror økosystemet til laksen er så belastet av innslag av oppdrettslaks at villaksstammen om noen år vil knekke sammen dersom drastiske tiltak for å stoppe utviklingen ikke iverksettes umiddelbart.

Ja vi vet at verdien av produsert oppdrettslaks utgjorde 29 milliarder i 2012. Vi vet også at næringen har utviklet seg fra å være i lokalt eierskap til å være eid av internasjonale børsnoterte konsern. Og at den lokale ringvirkningen i økonomien til små bygder i dag er minimal mange plasser. I mange tilfeller bor og skatter ikke arbeiderne engang til kommunen oppdrettsanlegget er plassert, men arbeider i skiftordninger. Innkjøp av varer og tjenester skjer på sentralt nivå, og ikke lokalt. Den største ringvirkningen på mange småplasser målt i kvantum er kanskje all avføringen som spres på bunnen, og det uten at næringen ikke betaler lokale avgifter for forurensingen. Konklusjonen er vel da at næringen først og fremst har en stor betydning for statskassen, og ikke for de som bor i distriktene.

Verdiskapningen fra villaksen nasjonalt er selvsagt ikke i nærheten av hva som er tilfelle for oppdrettslaks. Men vi som er glade i villaksen er ikke med på at samfunnsøkonomiske verdier skal måles i milliarder. For oss er villaksen livskvalitet som ikke kan måles i milliarder av overskudd. Det er opplevelser som gir kvalitet. Det er binæring for grunneiere, og bokvalitet for de som lokalt fisker i elva. Vi som er glad i villlaksen er ikke med på at den ofres for en stadig mer velfylt statskasse. Norge har en internasjonal forpliktelse i å bevare villaksen. Da nytter det ikke at ansvarlige politikere sitter med kneppede hender å ser på at utviklingen går den gale veien. De må vise ansvar og handle før det er for sent!


Tips en venn
Tips en venn
eller del på..


Here, fishy fishy fishy...